Litteratur er viktig, ikke Viktig
Dette sa Gert Nygårdshaug til Dagbladet for noen uker siden. Er det sant at det er slik? Jeg vet ikke, men jeg tror det er en viss mulighet for at Nygårdshaug om ikke annet har et lite poeng. Eller kanskje det er bokklubbene som har et problem? Eller det er bokklubbenes medlemmer som er et problem. Eller så er det et problem at bokklubbene har for mye makt.
Selvsagt ble det kjønn Dagbladet fokuserte på – det er sånn man lager oppfølgersaker med sure oppstøt fra diverse kjente norske forfattere. Men skulle jeg tippe så er det Nygårdshaug sier om om intimsfæren i norsk litteratur en del av en bisetning og et lite og mindre viktig underpoeng.
Det jeg tror Nygårdshaug synes er et problem er vel heller det at det er for få forfattere generelt som skriver om de store spørsmålene – overbefolkning, miljøproblemer, fascisme, krig, sult, (post)kolonialisme, terror, religiøs og politisk fantasisme og så videre og så videre.
Og dernest at de forfatterne som faktisk gjør det har for liten gjennomslagskraft. Det er først da jeg blir virkelig skeptisk – er dette virkelig et problem?
Jeg klarer ikke helt å se et veldig stort problem her. Er det romaner som løser overbefolkningsproblemet, den omvendte alderspyramiden og internasjonal terrorisme? Nei, det er politikere, ingeniører, byråkrater, aktivister, statistikere, sykepleiere og tømmerhoggere (og noen til) som gjør det.
Litteraturdebatter blir fort sånn at de handler om «selveste litteraturen» og derfor blir «veldig, veldig viktige».
Litteratur kan gi oss opplevelser, tanker, innsikt i andres følelser og andre problemstillinger og være et tilskudd til alt det andre vi bruker livene våre på. Det tar lang tid å lese en roman – det er en investering i tid – og det kan gi storslagne personlige opplevelser. Litteratur er altså viktig, og det kan godt argumenteres for at det skrives og gis ut for mange dårlige og inadvendte bøker i Norge.
Men viktig – på ordentlig? Forandre verden? Jeg stiller meg litt tvilende selv om det selvsagt finnes unntak.
Romaner, noveller og dikt er litt gammelmodige former av noe som faktisk er viktig – fortellingene. Jeg tror menneskeheten kan leve godt uten litteratur, men neppe like godt uten fortellinger, lignelser, eventyr, fabler og anekdoter.
Det er derfor jeg ikke føler meg helt sikker på at Ragde, Wassmo, Holt, Loe, Eggen og Ambjørnsen anno 2009 er mer viktige som leverandører av viktige fortellinger enn for eksempel inneværende årsproduksjon av Myhre, Hartberg, Øverli, Kellerman og Grete & Norunn (les: forfattere/tegnere av seriene i Dagbladet).
Forandre verden? Jeg tror norske forfattere fort kan se litt for stort på sin egen rolle. Men jeg er som vanlig åpen for at jeg tar grundig feil.
Nye Hallo i Uken
Jeg sendte noen tekster til Hallo i Uken for noen år siden. Etter noen dager fikk jeg et hyggelig avslag fra Are Kalvø. Redaksjonen hadde vurdert dem seriøst – de var visstnok morsomme, men for lange og for lite presise i forhold til sakene de handlet om. Det var litt surt akkurat da, men i ettertid er jeg mer enn glad for at det gikk som det gikk. For kritikken var presis - og sannsynligvis alt for snill.
Å være morsom kan alle være. Men det å beherske kunsten å kombinere vittigheter med god satire på en presis måte er noe helt annet. Det er en lang vei fra prompehumor i P3-Morgen og halvflaue skolerevyer (som kan være helt ok i seg selv) til det flaggskipet for satire og absurd humor som Hallo i Uken var under Kalvø, Holm og Michelet + en hel haug andre talenter. Det er trist å høre siste utgave av programmet, nesten blottet for både humor og satire som sitter. Og det er trist at de har forandret konseptet så totalt, som jo er direkte uprofesjonelt av NRK når det gamle konseptet fungerte så til de grader.
Nå er det selvsagt slemt av meg å slakte en premiere – dette blir helt sikkert bedre etter hvert. Men når produsent Cathinka Rondan uttaler følgende til Dagbladet om hvorfor de har kuttet ut parodier så er jeg ikke sikker på at det er veldig mye å gå på:
- Hvorfor ingen parodier?
- Delvis fordi vi synes det er fint å le av maktpersoner for det de faktisk sier, og ikke det som vi legger i munnen på dem. Og delvis fordi vi ikke er så gode til å parodiere.
Rick Rubin-artikkel
Noengang fundert over hvor bra Rick Rubin-plater låter og hvorfor de gjør det? En veldig fin liten artikkel om det kan du leser her.
Nydelig sang
Ikke den mest spennende artisten jeg vet om, men definitivt en av årets fineste sanger. Gammel folksang by the way.
CD EP: Forbidden Forest – «Enter»
Jeg fikk denne ep’en av min kollega og bassist Raymond Smith i mettalbandet Forbidden Forest (MySpace). Jeg er av typen som elsker all slags musikk, er gammel Slayer og Maiden-fan og er ikke fremmed for litt thræsh mettal i ny og ne. Forbidden Forest kunne jeg sverget på alle mine tippoldemødres ære på at jeg hadde hørt om før at de var verdenskjente og vasset i penger og svenske fans. Eh, ikke akkurat – ikke ennå i hvert fall.
Men det kan jo skje ting – Forbidden Forest kommer med langspiller om ikke så alt for lenge og jeg kan ikke skjønne hvorfor de skulle gjøre det noe dårligere enn noe annet verdenskjent mettalband jeg har hørt i mitt liv. Jeg skal ikke late som om jeg kan noe særlig om mettal (slik jeg gjør i en annen blogg), men jeg antar at de har hørt på alle de klassiske mettlbandene og enda litt – de er egentlig ganske varierte i uttrykket, de er i alle fall vanskelig å plassere i en klar subsjanger, her er både melodisøe tendenser, progrock, thrash og death metal involvert.
Etter noen overfladiske runder i spilleren kan jeg konstatere at jeg liker dem best når de er melodiøse, «Call Of The Wild» er skikkelig tøff melodiøs mettal som er lett å like. «Leave It All» nærmer seg nesten progrock med sine avanserte rytmestrukturer og melodiøse innslag – mer akkustisk og mindre brølete ville det nesten blitt noe a la Gentle Giant. Spennende å høre plata, lurer på om de klarer å binde inn alt dette til noe helhetlig.
Hei!
Nå blogger jeg her. Gammel blogg er slettet.
