Litteratur er viktig, ikke Viktig

— Det er en oppfatning blant mange forfattere, spesielt kvinnelige, at romaner må omhandle temaer som kjærlighetsliv, erotikk, traumatiske hendelser i oppveksten eller skilsmisse for å selge. Jeg kaller det bokklubbsyndromet.

Dette sa Gert Nygårdshaug til Dagbladet for noen uker siden. Er det sant at det er slik? Jeg vet ikke, men jeg tror det er en viss mulighet for at Nygårdshaug om ikke annet har et lite poeng. Eller kanskje det er bokklubbene som har et problem? Eller det er bokklubbenes medlemmer som er et problem. Eller så er det et problem at bokklubbene har for mye makt.

Selvsagt ble det kjønn Dagbladet fokuserte på – det er sånn man lager oppfølgersaker med sure oppstøt fra diverse kjente norske forfattere. Men skulle jeg tippe så er det Nygårdshaug sier om om intimsfæren i norsk litteratur en del av en bisetning og et lite og mindre viktig underpoeng.

Det jeg tror Nygårdshaug synes er et problem er vel heller det at det er for få forfattere generelt som skriver om de store spørsmålene – overbefolkning, miljøproblemer, fascisme, krig, sult, (post)kolonialisme, terror, religiøs og politisk fantasisme og så videre og så videre.

Og dernest at de forfatterne som faktisk gjør det har for liten gjennomslagskraft. Det er først da jeg blir virkelig skeptisk – er dette virkelig et problem?

Jeg klarer ikke helt å se et veldig stort problem her. Er det romaner som løser overbefolkningsproblemet, den omvendte alderspyramiden og internasjonal terrorisme? Nei, det er politikere, ingeniører, byråkrater, aktivister, statistikere, sykepleiere og tømmerhoggere (og noen til) som gjør det.

Litteraturdebatter blir fort sånn at de handler om «selveste litteraturen» og derfor blir «veldig, veldig viktige».

Litteratur kan gi oss opplevelser, tanker, innsikt i andres følelser og andre problemstillinger og være et tilskudd til alt det andre vi bruker livene våre på. Det tar lang tid å lese en roman – det er en investering i tid – og det kan gi storslagne personlige opplevelser. Litteratur er altså viktig, og det kan godt argumenteres for at det skrives og gis ut for mange dårlige og inadvendte bøker i Norge.

Men viktig – på ordentlig? Forandre verden? Jeg stiller meg litt tvilende selv om det selvsagt finnes unntak.

Romaner, noveller og dikt er litt gammelmodige former av noe som faktisk er viktig – fortellingene. Jeg tror menneskeheten kan leve godt uten litteratur, men neppe like godt uten fortellinger, lignelser, eventyr, fabler og anekdoter.

Det er derfor jeg ikke føler meg helt sikker på at Ragde, Wassmo, Holt, Loe, Eggen og Ambjørnsen anno 2009 er mer viktige som leverandører av viktige fortellinger enn for eksempel inneværende årsproduksjon av Myhre, Hartberg, Øverli, Kellerman og Grete & Norunn (les: forfattere/tegnere av seriene i Dagbladet).

Forandre verden? Jeg tror norske forfattere fort kan se litt for stort på sin egen rolle. Men jeg er som vanlig åpen for at jeg tar grundig feil.

september 8, 2009. Stikkord: bøker, Gert Nygårdshaug, Litteratur. Litteratur, Medier.